Da Casper kom til verden.
Søndag 23.11.08
Jeg våkner rundt 03.30 av at jeg har vondt i magen. Ikke noe spesifikt vondt egentlig, bare uggen.
Finner ut at jeg skal prøve å stå opp litt, men smerten i min venstre hofte tillater ikke det.
Irriterer meg grønn over hofta, som jeg har klaget på de siste 2 ukene til legen. Han mente at smertene kom av at Casper hadde festet seg – så fikk stole på det selv om jeg stusset veldig på at nr 3 festet seg. Og ikke hadde jeg hatt den smerten heller når hodet til Alexander festet seg.
Rundt klokken 04.00 klarte jeg å komme meg opp, og gikk litt rundt i stua og kjøkkenet. Neida, dette så ikke ut til å være noe på gang i det hele tatt. Lettere oppgitt tenkte jeg at ett varmt bad fikk roet meg ned nå som jeg var på punktet til å bli sur for at kroppen min lurte meg – nok engang.
Vekker Thor-Erik rundt klokken 04.30 for å fortelle han at jeg legger meg litt i badekaret siden jeg er så sliten i kroppen. Det syntes han var en lur ide.
Kommer meg opp i badekaret, men neida – kroppen vil fortsatt ikke roe seg. Så jeg roper på Thor-Erik og får han til å hjelpe meg opp av badekaret.
Får på meg noen enkle klær, og tar med meg Thor-Erik ut i stua. Lettere frustrert over at kroppen er så rar, legger jeg meg ned på sofaen, og sier så kjekt til Thor-Erik at det er ingen grunn til bekymring om jeg sovner.
Og sovne gjorde jeg – sov helt til klokken 7 på morgenen. Ble vekt av at Alexander kom løpende ned trappa og skulle se på NRK Super.
Går litt frem og tilbake mellom kjøkkenet og badet. Ingen endring i smertene nei…. Bare jeg som er rimelig oppgitt. Finner ut at jeg skal ta 2 x 500mg med Paracett og tar dette. Venter 15 minutter, men synes magen bare blir rarere og rarere.
Finner ut at jeg skal ringe sykehuset å høre, egentlig mest om jeg kunne ta mer enn de 2 Paracett jeg hadde tatt.
Ringer dit rundt 7.45 tiden, og mens jeg prater med ei super koselig jordmor kjenner jeg det knepper i underlivet og trusa blir våt. Forteller dette, og får beskjed om å komme inn – og at jeg er hjertelig velkommen inn på den myke enheten.
Jeg legger på, og blir med ett litt forvirra. Hva var det egentlig dama hadde sagt? Skulle JEG komme inn?
Forteller Thor-Erik hva jordmora hadde sagt, og han ringer etter barnevakt. I mens tar jeg turen inn på badet med rent skift til meg – kan jo ikke komme med våt truse.
I trusa var det ikke vann, men en god del blod. Ikke akkurat det vi hadde forventet å se, men panikken kom ikke. Regnet i grunnen med at det så bare så ille ut fordi jeg i tillegg hadde rød truse på meg.
I mens jeg skifter har Thor-Erik skaffet barnevakt og vi kan bare kjøre av gårde. Nesten ferdig påkledd til å gå ut i bilen kommer det en rie. Kjente den ja, men slett ikke den verste jeg har kjent.
Rett før klokken 08.00 kjører vi til sykehuset, og møter barnevakten sin bil i en av svingene her i boligstrøket. Så barna var maks alene hjemme i 2 minutter.
I hver sving og hver hump måtte Thor-Erik bremse ned og kjøre forsiktig. Den venstre siden av magen klarte ikke den påkjenningen – det kjente rett og slett ut til at noe satt fast på den siden.
Riene kommer tett, men ikke for tett. Ca 3 minutter mellom dem.
Så vel inne på sykehuset spør Thor-Erik om han skal slippe meg av foran hovedinngangen slik at jeg kunne stå der å vente, eller om jeg ville være med å parkere bilen.
Jeg forventet jo at dette bare var tull i grunn, så være med å parkere bilen skulle jeg ja. I hvert fall ikke stå foran hovedinngangen og se tullete ut.
Turen fra parkeringshuset og opp til 4 etasje gikk overraskende bra, og jeg hadde ingen tro på at dette virkelig var tingen. Burde vel ha tatt trappa opp, men valgte heisen pga smertene i hofta.
Vel fremme på den myke enheten traff vi på den supreste av alle jordmødrene. Hun var helt fantastisk, og fulgte oss inn på rommet vårt.
Og vel installert på rommet, velger hun å undersøke meg siden det var blod og ikke vann som hadde kommet – og hva finner hun?! Jo da – 7cm åpning og en kjempe spent vannblære.
Er det virkelig mulig? Jeg sov jo på sofaen for knapt 1 ½ time siden...
Hodet står fortsatt utrolig høyt i bekkenet til at jeg har 7cm åpning, og jordmor stusser litt på at jeg har så utrolig vondt på venstre side når hun kjenner etter om hodet er festet. Hun kan også bekrefte at vannet ikke har gått, men det er en spent vannblære som kan gå når som helst.
I mens jeg nok en gang rolig puster meg igjennom en rie, fyller jordmor opp badekaret. Siden jeg elsker å bade, var det mitt største ønske å få komme meg ned i varmt vann og bare slappe av imellom riene.
Når rien var over, var det å få av seg resten av klærne, og med god hjelp fra Thor-Erik kom jeg meg opp i badekaret. Noe så utrolig deilig. En ubeskrivelig følelse av å la kroppen jobbe mens man dupper hele kroppen i vann.
Føler meg totalt trygg på meg selv og Thor-Erik – og ikke minst kroppen min. Alt er så perfekt som det kan få bli. Og smertene er helt til å leve med, synes faktisk at det ikke er vondt nok.
Etter noen rier i badekaret finner jeg ut at riene er enklere å komme seg igjennom om Thor-Erik teller rolig opp til 20-30. Og den herlige mannen min teller til den store gullmedaljen.
Noen rier senere kommer barnepleieren inn og spør om vi ønsker noe mat. Thor-Erik takker ja, mens jeg bare vil bli ferdig og heller spise etterpå. Ikke var jeg noe særlig sulten heller, men jordmor og barnepleier mente jeg trengte noe sukker og frister meg med eple juice. Det takket jeg ja til, siden jeg var konstant tørst.
Maten kommer, og jordmor tar over tellingen for Thor-Erik. Det gjorde ingen verdens ting, for jeg følte meg kjempe komfortabel med henne. Hun var som en engel hele fødselen.
Etter noen rier til begynner jordmor å fortelle litt om prosedyren hvis babyen kommer ut i vannet, bla at jeg da må ha babyen på brystet om Thor-Erik skal få klippe navlestrengen. Siden mitt ønske var at han først skulle komme til Thor-Erik, i hvert fall at de spurte meg før jeg fikk han opp på brystet mitt – fikk jeg litt lettere panikk bare med tanken.
Men jordmor beroliger meg med at det kommer til å gå helt fint, og at om jeg kjente at babyen kom lengre ned i bekkenet og helst ville føde ute i rommet, så måtte jeg si i fra.
Thor-Erik kom snart inn igjen på badet, og etter 2-3 rier til vil jeg helst opp av vannet. Selv om jeg stor koste meg i vannet, hadde jeg nå lyst til å bare holde rundt Thor-Erik.
Og holde rundt han fikk jeg, men da ville jeg heller holde i handa. Hehe – ikke lett å bestemme seg nei.
Vi ligger sammen i dobbelt senga, og Thor-Erik holder meg i hånda, teller igjennom riene og gir meg drikke så fort den er over. Jeg for min del slumrer i mellom riene.
Så kommer det en kraftig en, og jeg synes nå at den press følelsen snart må komme. Hvor blir den av? Kan da ikke bruke så lang tid på 3cm? Jeg spør hvor mye klokka er, og får beskjed om at den er 10.15. Herregud – vi har vært her siden ca 8.30. Det er snart 2 timer siden. Hvorfor trekker det ut denne gangen?
Jordmor spør da om vi vil prøve andre stillinger, noe jeg gjerne takker ja til. Henger litt over prekestolen, men følte at jeg mistet all følelse i leggene under riene, så i stede tester vi ut å sitte på kne foran senga.
Den stillingen fungerer utrolig bra, og samtidig kommer jordmor til to akupunktur soner på ryggen som hun presser tomlene sine i.
Og med ett smell gikk vannet gitt, noe så herlig befriende. Det var en utrolig lettende følelse, og jeg måtte gjenta flere ganger hvor deilig det var – super deilig. Kanskje det blir noe fremgang nå?
Jordmor vil sjekke meg, og skal dermed prøve å legge meg i senga. Men det går ikke! Jeg klarer ikke å legge meg ned, det er en ubeskrivelig smerte i beinet i bekkenet – og ikke minst i hofta mi. Hva skjer?
I stede setter jeg rompa i været og spør om hun kan sjekke meg sånn. Og det kan hun.
Og hva finner hun – jo da 10cm åpning!! Så nærme målet da gitt!! Snart ferdig nå.
Tiden trekker ut, og ingen ordentlig press følelse kommer. Vi varierer alle mulige stillinger, henger over barnepleier, Thor-Erik og jordmor til tider. Ingen forandring.
Så jordmor får inn hun som har ansvaret for avdelingen denne dagen, og hun hjelper til med å sette noen nåler i ryggen min i håp om at babyen vil komme lengre ned i bekkenet.
Jeg begynner å bli rimelig sliten, men holder motet oppe. Dette skal jeg klare, har jo klart det 2 ganger før.
Spør pent om jeg kan få hvile beina litt, og i stede finner dem frem saccosekk som de plasserer Thor-Erik først i, og deretter meg mellom beina hans. Perfekt!
Så trygt, så behagelig og ikke minst romantisk å sitte slik med armene til Thor-Erik rundt meg.
Riene kommer i ett kjør, men jordmødrene tror at muligens svake rier er årsaken til at babyen ikke kommer ned i bekkenet. Så de bestemmer at jeg må flyttes over til vanlig fødestue. For ett nederlag!! Jeg er jo så nærme målet!
Inn kommer en rullestol, og de ruller meg over på vanlig fødestue ca klokken 12. De mente at jeg måtte få drypp, og gjør alt det klart. Men var ikke mulig å få satt noen veneflon på meg, så enda en jordmor kom inn for å prøve. Den beste de hadde på vakt visstnok. Men ikke hun heller klarte det.
De måtte kalle på en fra anestesi til å sette den, og hun klarte det på første forsøk.
Så ble dryppet satt på, og riene haglet på. Ikke noe sterkere enn de hadde vært, men de kom hele tiden. Her ble redningen min lystgass. Og for en himmel og for en rus!
Tok ett par trekk før jeg skjønte at jeg ikke kunne vente til rien var på topp før jeg måtte begynne å puste i den, men at jeg måtte puste i den helst ett par sekunder før riene kom.
Etter bare ett par minutter på drypp, går hjertelyden til babyen i full fart oppover. Legen blir tilkalt og undersøker meg. Hører hun spør jordmor om hva hun kjente.
Og jordmor forteller at hun syntes hun kjente rett inn på fontanellen.
Ah, stjernekikker tenker jeg da – kanskje derfor dette drar ut.
Ctg’en på magen sklir unna hele tiden, og gir meg enda større smerte. Og siden hjertelyden har gått voldsomt opp, velger de å sette en STAN (elektrode) på hode til babyen i stede.
Dette får ikke jeg med meg, tror bare de undersøker meg, helt til jeg kjenner at de pusser på låret mitt og drar ett eller annet ut av meg.
I full lystgass rus spør jeg hva som skjer, og jordmor forteller hva hun har gjort og at hun har gjort det for at jeg skal slippe å ha den føleren nederst på magen.
Det var i grunnen greit for meg ja, så brydde meg ikke noe mer om det. (Var vel her lystgassen gjorde sitt ja...)
Midt oppi det hele er det noen som prøver å legge ett pledd over meg, og jeg river det like fort av igjen.
Bare minutter etterpå er det en annen som legger på pleddet igjen, og denne gangen freser jeg at jeg ikke vil ha noe over meg for jeg er så varm. De måtte da skjønne det. *flau*
Beklaget mitt raseri temmelig fort til personen.
Imens studerer legen og jordmora hjertelyden som fortsatt er veldig høy og finner ut at de skal prøve å tømme urinblæra mi for å se om det er full blære som kan være årsaken til at babyen ikke kommer ordentlig ned.
Kateteret blir satt, og fytti katta så sykt vondt! Det er noe av det vondeste med hele fødselen – totalt sett.
Puster som en helt i maska mens jeg skriker og kniper handa til Thor-Erik.
De får tømt litt, men det var visst ikke stort å snakke om.
Legen begynner da å snakke om keisersnitt – noe jeg heldigvis ikke får med meg.
Hører bare Thor-Erik nevner at de får gi meg en halvtime til og at han unner meg å føde på vanlig måte når vi er kommet så langt. Jeg skjønner ingenting, og ingen forteller meg noe heller. Eneste jeg forstår er at dette er ikke normalt. Ungen må da snart komme ned å gi meg ordentlig pressetrang. Jo da, jeg har noen rier med press fornemmelse. De er bare ikke sånn de har vært de andre gangene.
12.25 kommer legen inn igjen, og når jeg ser henne ser jeg at hun står med en grønn pakke som hun åpner. Jeg ser for meg sugekopp og forteller henne at den skal hun IKKE bruke på meg.
Hun forteller meg at det er ingen sugekopp, hun skal ikke bruke noe slikt på meg.
Jeg er så totalt sliten og gråter. Sier at jeg vil ha keisersnitt, og når legen da bekrefter at ja, det skal vi ta nå for babyen din har det ikke bra – så forteller jeg henne at der er døra og at hun bare kan gå. Jeg skal ikke ha noe keisersnitt, hun måtte jo skjønne at det bare var noe jeg sa fordi jeg var oppgitt.
Da kommer vår engel av en jordmor og trøster meg så godt hun kan og forteller at det er dessverre ingen utvei. Babyen vår kommer ikke ut.
De kobler meg av alt av utstyr, men jeg tviholder i lystgassen. Og riene hagler på.
Ber om at jeg må få ha lystgassen til rien er over, men til slutt tar de den fra meg samtidig som de forteller at riene kommer hele tiden.
De legger nok engang pleddet over meg samtidig som jordmor forteller at jeg bare skal ha det på til de kommer bort på operasjonen. Det går ikke helt opp for meg hva som skjer, men tvi holder handa til Thor-Erik.
Tror det gikk knappe 30 sekunder fra de triller meg ut av fødestua til vi er inne på sentral operasjonen. Ved siste sluse får ikke Thor-Erik følge med videre, og jeg braser i gråt. Tvi holder han i hånda og forteller han hvor høyt jeg elsker han og at han aldri må glemme det hva som enn skjer.
Vi skulle jo gjøre dette sammen!! Det er jo vårt barn, de kan ikke frarøve Thor-Erik den opplevelsen.
Igjen står Thor-Erik alene i gangen og hører at jeg hyl griner. Stakkars – kan ikke ha vært mye godt for han å høre det, i tillegg var alle borte. Jeg for min del følte at min siste time hadde kommet, dette kunne umulig ende godt.
Kort tid etterpå kommer barnepleieren og følger han tilbake til den siste fødestua vi var på, og deretter fikk han tingene våre inn der – som fortsatt lå igjen inne på myk enheten.
Vel inne på operasjonssalen må jeg komme meg over fra fødeseng til operasjonsbordet. Alt virker så rart, ingen kjente stemmer – ingen kjente fjes. Hvor var legen ”min” og skulle ikke ”min” jordmor være med?
Ber så sårt om å få sove med engang, men de må visst vente til legen står klar etter hva jeg får med meg.
Anestesi dama spør om jeg har noen løse gjenstander i munnen, og det har jeg jo. Så piercingen må ut, og jeg får skrudd den ut selv. Deretter får hun kjenne på fortennene mine som er litt løse.
Så kommer ett brett foran ansiktet mitt – og plutselig drar de beina mine rett ned og binder dem fast. Noe så sykt vondt, skjønte dem ikke at det var en grunn til at jeg hadde beina oppe?
Forstod jo at de måtte ned, men samtidig syntes jeg at de kunne vente til jeg sov før de dro dem ned.
Så ble armene mine bunnet fast, og jeg får litt klaus der jeg ligger. Er dette virkelig nødvendig?
Endelig hører jeg at noen sier at de kan starte, og den sure anestesi dama dytter maska over ansiktet mitt. Tror hun glemte å sette ventilen riktig der, for jeg fikk dratt pusten inn, men ikke dyttet lufta ut igjen, så jeg vrir hodet litt på siden slik at jeg får pustet ut i hvert fall.
Det siste jeg sier til henne er at de må passe godt på meg for jeg vil hjem igjen til barna mine.
Så er jeg borte....
Når jeg halvveis våkner opp igjen er det første jeg gjør å kjenne på magen min. Magen er borte! Det kan ikke være sant, dette var jo bare en vond drøm. Hvor er babyen min? Og hvor er mannen min? De kan da ikke ta fra meg mannen min!!
Ei dame med hyggelig stemme kommer bort til meg og forteller at jeg har fått en fin gutt som skrek med engang han var kommet ut av magen min.
Jeg kunne ikke brydd meg mindre og gir damen klar beskjed om at det betydde ikke noe – jeg ville bare ha mannen min til meg. Igjen begynner jeg å gråte.
Hun gir meg mer morfin og jeg sovner av igjen.
Føler at jeg sover kjempe lenge, og når jeg våkner igjen har jeg så sykt vondt i magen. Ser rundt meg om jeg finner noen dra snor, men ingen snor noen sted. Roper hallo, og håper noen hører meg.
Synes det går en evighet før jeg får respons og igjen kommer damen med hyggelig stemme bort og gir meg enda mer morfin.
Spør henne om jeg snart får se mannen min. Hun skulle ringe bort å høre.
Jeg hørte ikke noe mer, og følte at tiden gikk og gikk uten at jeg fikk se verken Thor-Erik eller Casper.
Jeg gråter, og jo mer jeg gråter jo vondere får jeg i magen.
Igjen kommer damen med hyggelig stemme og gir meg nok en sprøyte med morfin. Hun forteller også at jeg må vente litt med å få se mannen min til jeg er stabil selv på både blodtrykk og blødning. De måtte også vente til alle de hvite blodplatene (litt usikker på om det var det, var i hvert fall en tykk hvit masse som det stod blod etter eller annet på) var kommet inn.
Skjønte ikke da at det de mente med blødning var at jeg hadde mistet en del blod og dermed lå på kanten til blod overføring.
Rundt 15 tiden får jeg Thor-Erik og Casper inn til meg. ENDELIG!
Beundrer den lille som er kjempe perfekt. Thor-Erik prøver å vise meg blåveisen han har i hodet sitt, men jeg ser den ikke. Helt slørete i blikket av morfinen.
Han forteller også at mormoren min alt har vært og tittet på han og han skal hilse fra en del av familie og venner.
Jeg får ikke med meg alt han sier eller gjør, jeg er mest opptatt av at det er helt uvirkelig at dette barnet er mitt. Men magen er borte, og han er helt lik storebroren sin, så Thor-Erik må jo være faren. Men hvem er mammaen spør jeg Thor-Erik. *flau*
Jeg skylder på morfinen der også, for jeg visste jo innerst inne at han var min, og puppen tok han som ingenting.
Han vitale mål var:
Vekt: 3990g
Lengde: 50cm
Hode: 35cm
Etter ca 1 time måtte Thor-Erik gå tilbake fordi det var vaktskifte og en fra føden/barsel måtte være sammen med han inne på oppvåkningen. Igjen ble jeg kjempe lei meg og gråt og gråt. Noe som nok engang resulterte i kjempe vondt i magen.
Damen med hyggelig stemme gav meg den 4. sprøyta med morfin i løpet av tiden jeg hadde vært våken etter operasjonen.
Syntes tiden gikk kjempe sakte før jeg fikk komme over på barsel, men ble hentet rundt 16.30 tiden eller noe rundt der.
Fikk beskjed om at jeg skulle få enerom siden jeg hadde akutt keisersnitt og ingenting hadde gått etter planen.
Vel fremme på barsel fikk jeg 2manns rom, men bare jeg som lå der.
Fikk en del besøk den kvelden av min familie, selv om jeg egentlig ikke fikk med meg så mye av det.
Thor-Erik måtte dra rundt 19.30 tiden, og jeg ble liggende alene igjen med Casper.
Det var jo ikke slik det skulle bli! Vi skulle jo dra rett hjem!!
Og avtalen Thor-Erik og jeg hadde var også at han skulle være på sykehuset hos meg om jeg måtte være der, men dessverre fikk vi ikke det til, og kjelleren var ett faktum.
Heldigvis hadde jeg ei super jordmor som hadde mitt rom den kvelden og hun fikk humøret mitt opp og ikke minst – hun fikk meg opp og ut av senga.
Noe så deilig å få pusse tenner og vasket meg litt.
Egentlig fikk hun ikke ta meg opp fortalte hun, siden jeg hadde mistet opp mot 1 liter blod, men hun syntes så synd på meg der jeg lå og var så lei meg. Og samtidig gjør det alltid godt for en kropp å få litt rene klær og en liten vask.
Dagen etterpå:
Dagen etter keisersnittet fikk jeg ei heks av en barnepleier til rommet mitt. Hun kritiserte ALT jeg gjorde og selv om jeg hadde 2 barn fra før av, så måtte hun pirke på absolutt alt jeg gjorde.
Toppen av kaka ble nådd når de sier at jeg må dele rom med ei anna ei som hadde planlagt snitt den dagen.
Full av forakt for alle som valgte planlagt snitt bestemte jeg meg for å dra hjem i stede. Kunne ikke være der ett sekund lenger.
”Jordfar” som hadde ansvaret for rommet jeg lå på den dagen forstod meg helt og holdent. Selv om det virket som at ingen hadde lest papirene mine om at jeg slet med fødselsdepresjoner sist og at enerom derfor var anbefalt for meg om jeg måtte være på sykehuset slik at jeg kunne ha noen av mine rundt meg.
De kunne visst ikke ta hensyn til det, så jeg fikk dra hjem.
Og det har jeg i grunnen ikke angret ett sekund på foreløpig. Har hatt masse støtte og hjelp hjemme fra Charlotte (svigerinna mi) og mamma.
Torsdag – 4 dager etter fødsel:
Time på barsel poliklinikken som gikk kjempe fint. Hørselstesten var bestått på begge ørene, han har gått noe ned i vekt (3650g) så hun syntes at jeg burde prøve å gi han mat ca hver 3. time.
Hun som var på barsel poliklinikken var hun som hadde hatt ansvaret for rommet mitt på kvelden og som hjalp meg ut av senga. Kjempe koselig jordmor.
Jeg håndpumpet litt melk som Thor-Erik tok på ett kompress for å trøste Casper når han ble stukket i foten. Men gutten vår gryntet bare litt han.
Så spurte hun jordmoren om det var noe mer vi lurte på, og jeg sa at det eneste jeg egentlig kunne tenke meg var å få en samtale med ”min” jordmor som fulgte oss under fødselen. Og da kommer hun med gledes nyheten at hun var på vakt akkurat NÅ, så hun skulle gå og høre med henne om hun kunne komme en tur.
Så fikk vi komme inn på ”Ammekroken” de hadde, og satt der og ammet Casper og skiftet litt bleie på han.
Og så kom Jordmor Gry inn. For en lettelse å se henne igjen.
Hun kunne fortelle at Casper med høy sannsynlighet hadde sittet fast i 2-3 uker, og at det var årsaken til at jeg hadde så store smerter på min venstre side og hofte.
Måten han hadde satt seg fast på var bakhodet mot min venstre hofte og ansiktet mot høyre hofte. I tillegg hadde han kommet skrått ned i bekkenet med den venstre hodehalvdelen først – rett og slett ikke mulig å få ut på vanlig måte. I tillegg så det ut til at halve morkaka hadde løsnet og at det var årsaken til at jeg hadde mistet så mye blod under selve fødselen og keisersnittet.
Hun var veldig lei seg for at det ikke ble noe vanlig fødsel på oss, for det hadde vi virkelig fortjent med det gode samarbeidet Thor-Erik og jeg hadde. Hun var virkelig imponert over hvor rolig vi begge var, og Thor-Erik fikk masse skryt for at han stilte alle de riktige spørsmålene når ting ikke gikk som det skulle.
Og det er jeg også veldig glad for, nettopp fordi jeg da kan spørre han om det er noe jeg lurer på. Han sitter inne med det meste av informasjon.
Jeg spør henne om jeg har muligheten til å eventuelt føde på myk enheten om vi velger å få flere barn, og det kunne nok hende om jeg var frisk i svangerskapet, men måtte søke avdelingsoverlege om det og mest sannsynlig på vekt estimering og måling av bekkenet. Også kommenterte hun at hadde jeg begynt å tenke på det, da hadde jeg kommet langt. Hehe, er nok heller at jeg vil være forut for min tid og vite hva jeg eventuelt går til.
Skulle vi få en til, måtte vi bare be om å få henne om vi ønsket det. Hun tok gjerne en fødsel til med oss.
Og skulle jeg få behov for å prate om fødselen senere, måtte jeg ikke nøle med å ta kontakt.
Så lurte hun på hvordan jeg syntes fødselen hadde gått. Fortalte henne at jeg syntes alt inne på myk enheten var helt perfekt, det kunne ikke bli mer perfekt. Hun var litt bekymret for at jeg følte at hun satt kun passiv, men det var jo slik jeg ville ha det. Ville klare meg selv jeg.
Det var først når de løp med meg i gangen mot operasjonen at jeg fikk alle de negative opplevelsene – sett bort fra kateteret de satte to ganger.
Og at jeg føler meg snytt for fødsel, klarer ikke helt å forstå at svangerskapet er ferdig og savner magen kjempe mye.
Vi får se hva fremtiden bringer, nå skal vi kose oss masse med Casper gutten vår.
En stolt far møter Casper for første gang.
Endelig på barsel og kan ha gutten min hos meg.
Dessverre ble det ikke tatt noe bildet av vårt første møte, siden jeg var så å si borte på morfin.
